Har nyere praksis fra EMD og HR hatt betydning for fylkesnemndas praksis? Det kan se slik ut:
I en sak som gikk for fylkesnemnda i august i år, mente barneverntjenesten i en kommune i Rogaland at det skulle være nullsamvær mellom mor og sønn grunnet mors samspillskompetanse og guttens uttrykte motvilje til samvær med mor. Mor fastholdt at hun hadde hatt en positiv utvikling og var veiledningsbar samt at det ville uansett være til guttens beste å får opprettholde kjennskap og relasjon til mor. Det ble også anført at barneverntjenesten ikke hadde gjort nok for å bevare forholdet mellom mor og sønn og ikke fulgt veiledningsplikten overfor mor etter barnevernloven § 4-16.
Forhandlingsmøte ble holdt over to dager. Mor fikk medhold, og en enstemmig nemnd mente at det var til det beste for gutten å ha kontakt med sin mor, og at han også hadde behov for å ha en viss form for kontinuitet i livet sitt og vite hvordan det går med moren. Det var også viktig at gutten, som hadde et annen kulturell bakgrunn, kunne opprettholde sin etniske, kulturelle og språklige bakgrunn gjennom kontakt med moren.
Hva gjaldt guttens mening, viste fylkesnemnda til at hans klare mening isolert sett var det viktigste hensynet som talte for nullsamvær. Samtidig kunne det ikke legges til grunn at gutten forstod de fulle konsekvensene av å bryte kontakten helt.
Fylkesnemnda var enig med vår klient om at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at en gjenopptakelse av samvær vil medføre risiko for at barnet ble påført en urimelig belastning, og mor vant således saken og får snart se sønnen sin igjen.
Fylkesnemnda var også enig i at barneverntjenesten ikke hadde gjort tilstrekkelig grep for å bedre kvaliteten på samværene, og heller ikke fulgt opp mor i tilstrekkelig grad etter omsorgsovertakelsen, slik de er pliktig til å gjøre etter barnevernloven § 4-16.
Advokat My Vuong førte saken.