Begrenset samvær eller samværsnekt?

Begrenset samvær eller samværsnekt?

Barn og foreldre har rett til samvær, jfr. barnevernloven § 4-19 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 9. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda og domstolene ta stilling til hvor mye samvær det skal være mellom barnet og biologisk foreldre. I spesielle saker kan det bestemmes at det ikke skal være samvær, om det er til barnets beste.

Det skal legges avgjørende vekt på hva som er til barnets beste og barnevernloven § 4-1 krever at fylkesnemnda foretar en bred og skjønnsmessig vurdering. Dersom barnet har en annen kulturell bakgrunn, skal det tas hensyn til dette.

Som følge av flere EMD-avgjørelser hvor norsk barnevern har blitt både kritisert og dømt for å ikke legge til rette for at barna skal føres tilbake til foreldrene sine, behandlet Høyesterett tre samværssaker i februar i år som gir nye retningslinjer for hvordan samværet mellom barn i barnevernet og foreldrene deres skal være.

EMD og Høyesterett har gjennom dommene gitt klar beskjed: Det er best for barn å ha samvær med foreldrene som styrker og utvikler båndene mellom dem (HR-2020-662-S). Når man bestemmer hvor mye samvær det skal være skal man alltid gå ut fra at omsorgsovertakelsen skal være midlertidig, og barnet skal gjenforenes med foreldrene sine så snart forholdene ligger til rette for det. Barneverntjenesten har derfor en plikt etter loven til å følge opp foreldrene etter barnevernloven § 4-16.

Dersom barnet skal gjenforenes med biologiske foreldre, så må samværet legge til rette for det. Et begrenset samvær eller ikke noe samvær i det hele tatt vil gjøre en gjenforening vanskeligere. Derfor stilles det krav til samværets kvalitet og hyppighet (HR-2020-661). I saker hvor målsettingen om at barnet skal gjenforenes med foreldrene ligger fast, må det være et samvær som styrker og utvikler båndene mellom foreldre og barn. Men også i de sakene hvor gjenforening ikke er aktuelt, sier Høyesterett at det har en egenverdi for barnet å ha kontakt med sine foreldre.

Samtidig må samværet ikke fastsettes slik at det utsetter barnet for en urimelig belastning. EMD har i dom av 19. november 2019 K.O og V.M mot Norge uttalt at det kan være grunn til å ikke fastsette samvær dersom barnet utsettes for «undue hardship», urimelige belastninger. Etter Høyesteretts dom i HR 2020-662-S blir det uttalt at barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen og foreldrenes manglende samværskompetanse kan tilsi et det bare skal være et begrenset samvær, men bare der det er spesielle og sterke grunner kan målsettingen om at barna skal gjenforenes med foreldrene gis opp. Bare da kan samvær begrenset sterkt eller falle helt bort.

I saker der barnet har en annen kulturell bakgrunn, skal dette hensyntas som et moment i samværsvurderingen. I to nye dommer fra Høyesterett (HR-2021-475 A og HR 2021-476-A), fremheves det at barnets kulturelle rettigheter må respekteres og sikres. Det betyr at barnet, gjennom kontakt med foreldrene eller på annen måte skal kunne bevare og utvikle sitt morsmål, sin religion og sin egen kultur.

Del dette innlegget

Facebook Twitter LinkedIn

Advarsel! Dette nettstedet bruker informasjonskapsler og lignende teknologier.

Hvis du ikke endrer nettleserinnstillingene, godtar du bruken av dem. Lær mer

Jeg aksepterer