I to nylige barnelovssaker behandlet av Oslo tingrett ble hensynet til status quo et sentralt og avgjørende moment da våre klienter, representert av advokat My Vuong, vant frem i tvist hvor barnet skulle bo fast. Barna i sakene var henholdsvis tre og tretten år.
I saker som gjelder fast bosted for et barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette fremgår av barneloven § 48 og grunnlovens § 104 tredje ledd, og er i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 3.
Hva som anses å være til barnets beste beror på en konkret helhetsvurdering av hva som best vil trygge barnets oppvekst og utvikling. Når domstolen skal avgjøre hvor barnet skal bo fast, ser retten hen til ulike relevante momenter, herunder barnets tilknytning til foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, bomiljø, nettverk, risiko ved eventuelt miljøskifte og hensynet til best mulig foreldrekontakt.
I foreldretvister hvor den ene parten vil flytte til en annen del av landet, langt unna den andre, kommer særlig spørsmålet om risiko for miljøskifte og status quo på spissen. Dette blir ofte trukket frem i saker hvor partene ofte står likt ifht. hva de kan tilby av omsorgsbetingelser (bolig, stabilitet, praktisk og emosjonell omsorg).
Risikoen for miljøskifte kan relatere seg til risikoen ved å skifte omsorgsperson og til risiko ved skifte av ytre forhold (bomiljø, venner, skole), men kan også relatere seg til risikoen for skifte av «indre miljø», herunder omsorgsperson, bolig, hjemlige rutiner m.m.
I de nevnte sakene la retten avgjørende vekt på at til tross for at foreldrene hadde like gode omsorgsevner, tilsa risikoen for miljøskifte og status quo at barnet ikke skulle skifte bosted.