I saker som gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær om barn, har barnet som saken gjelder en rett til å bli hørt. Denne retten er lovfestet gjennom barneloven § 31, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12.
I barneloven § 31 skal barn som har fylt 7 år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, få informasjon og anledning til å si sin mening før en avgjørelse er tatt. Barnets mening skal tillegges vekt etter dens alder og utvikling, og når barnet er fylt 12 år, skal meningen legges stor vekt.
Barnets mening er kun et av flere momenter retten må se hen til før avgjørelsen er tatt. I hvilken grad barnets mening skal tillegges vekt, beror på de faktiske forhold ved saken. Ofte, vil retten legge større vekt på barnets mening jo eldre barnet er.
I en nylig avsagt sak fra Oslo tingrett vedrørende spørsmål om hvor en 15 år gammel gutt skulle bo fast og hvilket samvær gutten skulle ha med den han ikke skulle bo hos, kom dette spørsmålet på spissen.
Gutten var selv tydelig på at han ville bo like mye hos mor og far. Retten mente imidlertid at, selv om guttens mening i utgangspunktet måtte tillegges stor vekt, så var det tegn på at hans mening var påvirket av at han stod i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene og følte skyld overfor den ene forelderen. Guttens uttalte ønske måtte således ses i lys av dette. Hans ønske om en delt ordning og mer samvær måtte derfor veies opp mot hvilke konsekvenser samværene ville ha for han. Etter en konkret vurdering av sakens bevis, kom retten frem til at guttens uttalte mening likevel ikke kunne ha avgjørende vekt. Guttens beste og hans nåværende og fremtidige utvikling var derimot utslagsgivende, og mor, representert ved vårt firma, vant både saken og omkostningene.
Adv. firma Andersen Bache-Wiig bistod mor.