I saker hvor barn har utvist alvorlige atferdsvansker ved gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte hatt sterkt behov for oppfølging, kan barnet plasseres på institusjon uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret.
Det kan treffes vedtak om at barn skal plasseres i en langvarig behandlings- eller opplæringsinstitusjon opptil 12 måneder uten samtykke, dersom det er sannsynlig at barnet har behov for mer langvarig behandling.
Barneverntjenesten i X kommune begjærte januar i år tvangsplassering av en ungdom på en institusjon på Hedmarken. Foreldrene og ungdommen selv var enige i at ungdommen var i behov for hjelp, men mente at en institusjonsplassering ikke var et riktig egnet tiltak.
Selv om de nevnte grunnvilkårene var oppfylt, skal også tiltaket være forholdsmessig og minst mulig inngripende, herunder også være tilpasset barnets problematikk. Vår klient mente at en institusjonsplassering ville være et for inngripende middel og heller ikke tilrettelagt barnet.
Fylkesnemnda var enige med foreldrene og mente at til tross for at institusjon er generelt egnet for atferdsungdom, må institusjonen også være tilpasset og konkret egnet for det enkelte barn. Som nemnda selv uttalte kan «feil tiltak og plasseringssted gjøre vondt verre». I denne saken mente en enstemmig fylkesnemnd at andre tiltak enn institusjonsplassering hadde vært det beste alternativet, herunder behandlingsfosterhjem eller hjelpetiltak i hjemmet.
Fylkesnemndas vedtak viser at ungdom med atferdsvansker må få riktig type hjelp. Barn skal ikke plasseres for enhver pris. Det kan i mange tilfeller også foreligge en risiko for forverring, noe som alltid skal hensyntas i en barnets-beste vurdering.
Advokat My Vuong førte saken.