|
Av advokatene Heidi Bache-Wiig, Brynjulf Risnes og Halvor Frihagen,
Advokatfirma Andersen & Bache-Wiig AS
Utlendingsnemnda har betydelig makt innen norsk forvaltning, men ingen tilsvarende ansvarlighet. De utøver forvaltningsskjønn uten politisk kontroll. Domstolene er etter omfattende argumentasjon fra regjeringsadvokaten tilbakeholdne med å overprøve UNEs vurderinger. Saker prøves for retten i de få tilfellene der utlendingen har penger, eller en advokat tar saken pro bono. Totalt sett innebærer dette at kontrollen med UNE er begrenset.
Nemndsmedlemmene skal utgjøre et korrektiv, men det ser ikke ut til at dette fungerer etter hensikten. Nemndleder Abid Raja sier at nemndmedlemmene ser etter veiledning hos nemndleder, og ressurssterke nemndmedlemmer opplever at de er gisler for gale vedtak.
UNE fant at det vår i tråd med menneskerettighetene å returnere asylsøkere til Hellas, når EMD på samme faktumsgrunnlag og etter samme rettsregler kom til motsatt konklusjon. Terje Einarsen presenterte alle argumenter, men nemndlederne i stornemnda var enstemmige om at retur til Hellas var i tråd med EMK. De tok feil.
Vi som jevnlig er i nemnda ser at de gjør troverdighetsvurderinger knyttet til overgrep og tortur, konvertering og homoseksualitet som stiller store krav til åpenhet, tillit til systemet og evne til å gjøre rede for opplevde traumer og teologiske problemstillinger. Misforståelser som oppstår under tolking tolkes som forandret forklaring. Det vises liten forståelse for at folk innledningsvis skjuler traumer og opplevelser knyttet til skam. Hvem forteller om alvorlige traumer til en tilfeldig tjenestemann ved første kontakt med norske myndigheter? Hvor mange kirkegjengere kan gjøre rede for teologiske forskjeller på kristendommen og islam?
Sjeggestad sier til Stavanger Aftenblad at de ikke har fått dokumentert at noen etter UNEs beslutning er returnert til tortur. Om han stiller samme krav til dokumentasjon der som UNE gjør i klagesaker er det ikke forbausende. Fra egen praksis kjenner vi til flere troverdige tilfeller, bare når det gjelder Tsjetsjenia. I følge utlendingsforvaltningens landinfo er det betydelig underrapportering av overgrep i Tsjetsjenia. Da blir det umulig å fremlegge slik dokumentasjon som UNE krever, og Sjeggestad kan skjule seg bak uplettet statistikk.
Et siste poeng som er egnet til å stille spørsmålstegn ved UNEs vurderinger er omgjøringsprosenten i Advokatforeningens prosedyreprosjekt. Ikke bare har UNE tapt en serie saker, de har i en rekke saker omgjort allerede ved varsel om stevning. UNE har altså fattet vedtak som de kort etter ser ikke vil stå seg for retten. Uten frivillig innsats ville disse menneskene blitt returnert til sine hjemland med risiko for forfølgelse, overgrep og tortur. Det inngir ikke tillit til utlendingsforvaltningen
|
