Advokat Halvor Frihagen
publisert i Dagbladet 27.11.2010
I min praksis har jeg hatt tre asylsaker, avgjort etter Dublinforordningen. Alle sakene er svært grundig behandlet, med omfattende dokumentasjon oversendt UDI og UNE. Alle sakene har ført til endelig vedtak til alvorlig ulempe for barn. I alle sakene har loven og forordningene skjønnsmessige hjemler, slik at myndighetene kunne fattet andre vedtak enn de gjør, men de har latt være.
Den første saken gjelder en barnefamilie som det er vedtatt skal sendes til Hellas. Det er kjent at de der mest sannsynlig må bo på gaten, ikke vil få rettshjelp, vil ha problemer med å få levert asylsøknad og risikerer utsendelse uten reell behandling av asylsøknaden. Likevel har UDI og UNE fastslått i vedtak at familien skal til Hellas. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har stanset det. Hvem har ansvaret for et vedtak som innebærer at to små barn skal bo på gaten? Er det UDI, UNE eller departementet? Noen må ta ansvaret.
Den neste saken gjelder en enslig gutt som er offer for menneskehandel. Han ruser seg, begår kriminalitet, skader seg selv og styres av ukjente voksne. Norsk barnevern har brukt omfattende ressurser på å bygge et tiltak for ham, verne ham mot menneskehandlerne og bygge tillit. I Danmark er han tidligere plassert på ordinært mottak. Han ruser seg og skader seg. UDI og UNE har ikke gjort noen undersøkelser rundt hva som venter ham i Danmark. Norske myndigheter sender ham til Danmark uten å varsle om at han har spesielle behov og trenger vern mot seg selv. Hvem har ansvaret for et vedtak som innebærer at en gutt som trenger omfattende omsorg og vern sendes til Danmark, til og med uten å forberede danske myndigheter på hans behov. Er det UDI, UNE eller departementet? Noen må ta ansvaret.
En mann har asyl i Norge. Hans kone og barn er likevel sendt fra Norge til Polen etter Dublinforordningen. De har fått avslag i Polen og venter i asylfengsel på tvangsretur til hjemlandet, der ektefelle og far i følge norske myndigheter forfølges. De nektes å levere søknad om familiegjenforening i Norge. De nektes å levere søknad om familiegjenforening i Polen. De henvises til å søke om familiegjenforening fra hjemlandet, der familien risikerer forfølgelse. Polske myndigheter ber innstendig norske myndigheter om å overta familien. Norske myndigheter nekter. De er ikke forpliktet, og ser ingen grunn til å la familien samles i Norge. Vilkårene for familiegjenforening er tilstede. Norge kan overta saken etter Dublinforordningen, eller tillate at søknad om familiegjenforening fremmes fra Norge, men gjør det ikke. Barna må lide. Hvem har ansvaret? UDI, UNE eller departementet.
Dette er tre eksempler, blant mange, på at norske myndigheter fatter vedtak som innebærer at barn lider. De kan ikke bare henvise til hverandre. Jeg venter på et svar fra den som har ansvaret.
