Den 24. april 2008 avsa Høyesterett en dom som går imot ligningsmyndighetenes håndhevelse av regelverket vedrørende utflytting. Saken gjaldt spørsmål om en person hadde skattemessig bopel i Norge eller USA ved et opphold på 2 ½ år i USA, jfr. dobbeltskatteavtalen mellom landene artikkel 3 (2). Denne bestemmelsen i skatteavtalen er utformet etter samme mønster som artikkel 4 i skatteavtalen mellom Norge og Spania. Det finnes dog visse forskjeller som begrenser dommens relevans for utflytting til Spania. Det må videre understrekes at dommen ikke omhandler norske regler i skattelovens § 2-1 om opphør av skatteplikt, men kun skatteavtalens regler om dobbelt bosted. Saken gjaldt inntektsårene 2001-2003 og på det tidspunktet hadde de nye emigrasjonsreglene i skattelovens § 2-1 ennå ikke trådt i kraft.
Etter norsk intern rett forblir en person skattemessig bosatt i Norge selv om vedkommende har et opphold i utlandet. Dersom personen oppholder seg så lenge i utlandet at han også blir beregnet som bosatt i oppholdslandet i henhold til dette andre landets interne regler, oppstår det dobbelt skattemessig bosted. Det må da avgjøres i hvilket land man skal anses som bosatt etter skatteavtalen dersom slik avtale eksisterer med innflytterlandet.
Skatteavtalens bostedsartikkel fastslår vanligvis at en person i første omgang skal anses avtalebosatt i den stat han ”disponerer en fast bolig”. Det er særlig dette vilkåret som er drøftet i dommen fra Høyesterett. Selv om begrepene konkret er drøftet i forhold til bostedsbestemmelsen i skatteavtalen mellom Norge og USA, inneholder dommen en del generelle betraktninger som vil kunne være veiledende i forhold til bestemmelser om bosted bl.a. i forhold til skatteavtalen mellom Norge og Spania.
I dette tilfellet var den faste boligen i Norge leiet ut for den planlagte oppholdstiden i USA, og leieforholdet var uoppsigelig i leieperioden. Spørsmålet i saken var om skattyteren i skatteavtalens forstand ”disponerte” en bolig i Norge mens han oppholdt seg i utlandet. Ligningskontoret godtok ikke utflytting til USA da skatteyter eide bolig i Norge til tross for at denne var utleid. Høyesterett kom imidlertid til motsatt resultat og konkluderer bl.a. med:
”Ei rein språkleg tolking av « bor » og « maintains » i dobbeltskatteavtalen peikar i retning av at det er tale om ein bustad som skattytaren opprettheld. Etter mønsteravtalen er det spørsmål om skattytaren har ein bustad tilgjengeleg - « available », og etter kommentarane om « the dwelling [ is ] available to him at all times continuously ». Det er ut frå dette vanskeleg å sjå at det kan vere grunnlag for det norske synet om at det er tilstrekkeleg å vere eigar av ein bustad, i tilfelle der eigaren manglar rett til å bu i bustaden. ”
Ligningskontorets praksis var med andre ord for streng og staten ble dømt til å betale alle omkostninger. Begrepet ”disponere” er ikke definert i noen av de skatteavtalene som Norge har inngått. Det må imidlertid presisere at Høyesteretts fortolkning av ”disponere” i forhold til utleie er utelukkende knyttet til skatteavtalens begrep ”disponere”. Den berører ikke forståelsen av definisjonen av ”disponere” i skatteloves § 2-1 femte ledd.
Dommen ligger ute på følgende web side: http://www.lovdata.no/hr/hr-2008-00727-a.html
Skrevet av Line Juuhl, mail: juuhl@abwiig.no, mobil 0047 97777243
|
|
